torsdag 14. desember 2017

Min adventshistorie, del 15



15
Julle skrek til av forskrekkelse. Han hadde lista seg opp trappa for å snuse litt. Nysgjerrigheten var stor etter at mer og mer av hukommelsen vendte tilbake. Kjente han denne damen? Han hadde ingen minner fra huset, men den damen? Han ville komme nærmere og krafset litt på døra. Da veltet feiekosten, som igjen veltet krukka med et lite juletre. Nedover trappa rullet det med et veldig leven. Han spratt til side for ikke å få noe over seg. Jona hysjet på han og overbeviste han om at alt var greit.



Ikke lenge etter så de ansiktet til Erle i vinduet. Hun så ganske forskrekket ut, men så smilte hun. Julle kjente det i hele seg, at nå var han hjemme. Han mjauet langt og hun åpnet døra for han. Bestemt strammet han seg opp og gikk innover i gangen. Alt luktet hjemme, både teppet på gulvet og alle skoene som sto der. Han begynte å male da Erle klappet han forsiktig. Ikke lenge etter hadde hun befridd han fra sekken og han sukket lettet. Visst hadde det varmet ute, men inne kunne han da ikke ha klær på. Erle sjekket pelsen hans skikkelig og hun kunne se at det bare var overhårene som var brent av. Ny pels hadde allerede vokst seg lang. 

Hun satte fram skålen hans og fylte den opp med ren fløte. Katten slikket det i seg før den sovnet på teppet sitt ved ovnen. Erle satt lenge å så på den før hun kom seg i seng igjen. Nå kunne hun sove, for nå var hun så lykkelig.

Utenfor sto Jona litt rådvill. Han hadde da trodd at Hektor skulle få bo i dette huset? Nå gikk ikke det lenger. Den lille katten ville inn den også, men Jona løftet den opp og bega seg inn over skogen. Harald ønsket seg en katt. En ung katt med alle tennene i behold ville han nok sette pris på.
Akkurat i det han skulle banke hardt på døra på huset i skogen kom bestefar Anskar. «Stopp det der! Ikke hverken Harald eller andre skal vekkes av at nisser banker på døra midt i natta! Du skremmer folk da og det skal ikke en nisse gjøre. Visst kan vi finne på noen morsomheter, men å skremme folk, er ikke lov!»
Han var bestemt i stemmen og viste vei til låven. Forsiktig åpnet han døra til stallen og så gikk de inn alle tre. Hesten humret til hilsen og lot dem ligge i kløverhøyet. Der var det varmt og godt og katten sovnet med det samme. Jona ble liggende å tenke. Han var egentlig heldig. Uten bestefar i nærheten kunne han fort funnet på mye tull. Så sovnet han også godt inn til katten og bestefar.
Ute blåste Nordavinden og lette etter steder der den enda ikke hadde vært. Sammen med den, kom det mengder av snø. Da var de godt at både mennesker, nisser og katter var trygt inne. Det knaket i trærne og hvisket i natten. Ikke en krok var trygg når vinden for fram. Snart var alle spor i snøen dekket og tilbake lå det et skikkelig vinterlandskap.
Vesla våknet tidlig denne dagen og ble helt forskrekket over all snøen. Hvordan skulle hun komme seg til skolen nå? Veien var jo helt borte? Tårene trillet. I dag skulle de bake og kanskje hun ikke fikk være med på det da?
Fortsetter…

onsdag 13. desember 2017

Min adventshistorie, del 14



14
Jona visste godt nå at den skadede katten var Erle sin. Julle husket visst mer og mer for hver dag, men fortsatt var den skremt og redd av seg. Ikke stort annet å gjør enn å la den få sin tid. De to andre gikk sakte tilbake til huset og Jona kunne høre de le i natten. Et juleønske hadde hun nå fått oppfylt hadde hun sagt. Men hva ønsket hun mer?
Neste dag bestemte Kai seg for å ta en tur opp til Harald. Han følte at det var mye usagt mellom dem. Noen ganger pratet de litt om gården og livet, men som regel hilste de bare. Nå var det snart jul igjen, og det hadde vært koselig å ha julekvelden sammen. Uten å prate med hverandre ville det aldri bli bedre. Han fulgte skogsveien innover og banket på døra før han gikk rett inn. Denne gangen ville han ikke bli stående på trappa og ikke bli sluppet inn.
Det brant koselig i peisen og Harald spikket på et trestykke. Han løftet hodet og hilste blidt. «Så trivelig da! Det var lenge siden. Hva er det du har for ærend i dag?»
Kai fortalte om brannen, om Erle, kisten han skulle lage og om brevene. De satte seg sammen ved kjøkkenbordet og bladde i brevbunken. Harald sukket vemodig. «Ja, det var den gangen man var ung og modig det. Tenk at hun tok vare på brevene da. Hun var da bare 13 år den gangen, og jeg var 18. Litt for stor aldersforskjell mente alle. Jeg skrev og jeg skrev, for på den måten å nærme meg henne. Det kom aldri noe svar. Merkelig å møte henne igjen. Hun er jo den samme. Men hun kjenner ikke igjen meg. Tenk at hun har tatt vare på brevene!» 

Kai lo. «Kjenne igjen deg? Kan du vente det da? Du er jo gjemt bak et digert skjegg og masse hår som har blitt grått. Kun øynene dine synes. Det er greit at du har funnet roen her i skogen, men jeg tror du trenger litt forandring. Julaften vil jeg at du skal komme til oss. Vi synes det er ille at du skal sitte her alene. Vesla synes du ligner en nisse, så du kan vel titte innom med sekken om du ikke vil spise middag med oss. Jeg vet at du har hatt det vanskelig Harald, men jeg tror det går bedre nå eller?»
De snakket sammen i timer. Kaffen ble kald, ny ble kokt og det mørknet ute innen Kai gikk hjemover igjen. Harald hadde fortalt fra årene han hadde vært kaptein i det militære. Tiden ute på FN-tjeneste i flere land hadde gjort noe med han. Han orket ikke uro og bråk lenger, ikke krangel heller. Derfor holdt han seg for seg selv. I førsten hadde han vært skremt av tordenvær og vind, men nå hadde en ro senket seg over han. Han trivdes med sitt der inne på skogen, med litt vedhugging, med hesten og naturen. Det var kanskje på tide å ta opp kontakten med andre?
Det ble til at han lovet å komme på julekvelden, både til middag og å være nisse for Vesla. Forsiktig hadde han spurt om ikke Erle kunne få komme også, og Kai hadde svart at hun allerede var bedt. 

Harald fant fram et nytt trestykke og begynte å skjære det til. Nå skulle han lage en julegave til en han følte ville sette pris på det. Timene gikk og han sang for seg selv, puttet inn nye vedkubber i peiser og drømte.
I Erles hus var det stille i natten. Hun fikk ikke sove og så ut av vinduet sitt mot skogen. Hun sukket oppgitt igjen. Bare nå julen kunne bli fin i år? Hånden verket litt enda, men ikke verre enn at hun klarte det meste nå. Julaften nede på gården? Det ville bli rart. Hun hadde ikke feiret jul med andre siden foreldrene levde. 

Hun skvatt til da hun hørte en rar lyd utenfor døra. Hun kjente hvordan hjertet hoppet til. Det skrapte og bråkte så det ga gjenklang i huset. Noen ville inn!
Fortsetter...

tirsdag 12. desember 2017

Min adventshistorie, del 13



13
Det hadde begynt å mørkne før de kom seg av sted inn over skogen. Harald holdt henne varlig i den friske armen og ledet henne innover blant trærne. Veien var glatt, men med små skritt gikk det fint. Av og til stanset de å så på stjernene og lyttet til vinden som danset med litt fjorårsløv.







Harald ba henne vente litt, og så forsvant han inn mellom trærne. Ikke lenge etter oppdaget hun en hvit skikkelse komme mot seg. At det var Luciadagen hadde Erle helt glemt. Med en lang stjernehatt på hodet og lys i hånden sang han Luciasangen for henne. På armen hadde han en stor kurv. Da sangen stilnet la han et reinskinn på bakken og dekket opp med krus, gløgg og lussekatter. De satte seg tett inntil hverandre og så hvordan månen sakte kom opp over åskammen.

Erle synes hun var med i et eventyr og følte seg tatt vare på. Hun kjente at det ble vått i øyenkorken og måtte fortelle han hva hun tenkte. «Jeg tror ikke jeg har blitt så overrasket siden jeg var ung jeg. Uten slektninger blir det ganske stille. Foreldrene mine var jo godt voksne da de fikk meg og besteforeldrene mine ble jeg aldri kjent med. Ikke har jeg søskenbarn eller annet heller, for både mamma og pappa var enebarn, som meg. Ganske ensomt egentlig, men det er ikke synd på meg. Jeg har alt jeg trenger. Det er så koselig med Hedvik, for hun er som en søster. Tusen takk Harald, for en fin opplevelse. Du oppfylte en av juledrømmene mine du! Det var å sitte under stjernene i natten og lytte til vinden. Jeg har ikke vært modig nok til å gjøre det alene.»
Han hadde lyst til å trekke henne nærmere, men det våget han ikke, enda. «Jeg har savnet en sånn som deg!» sa han stille. «Jeg er heldig å ha mange gode slektninger, men det å ha en hjertevenn, er noe eget. Nå fryser du. La meg følge deg hjem igjen.»
Raskt hadde han vrengt av deg den hvite drakten og stjernehatten satte han fra seg inntil et tre sammen med kurven. Så gikk de sakte mot Erles hus i ly av mørket. Katten fulgte med dem på avstand og knurret litt. Sekkegenseren holdt han varm og det var godt. Hva var det med den damen, hun fikk fram så mye rare følelser i han. Raskt tok han en annen vei og gikk rett over skogen mot gården. Han var slett ikke forberedt på å møte de to igjen. Brått sto de foran han og han skrek til så værhårene sto rett ut. Så besvimte han. Erle satte seg på huk ved siden katten og begynte å gråte. «Se der da. Det er min Julle. Som du ser ut lille venn. Brannen har jo ødelagt deg helt. Noen har visst tatt vare på deg, for det gensergreiene her har du ikke fått av meg. Lille Julle. Våkne opp da!»

Harald satte seg på huk han også. «Men det er jo katten jeg har hatt hos meg noen dager. Er den din? Jeg har ikke kledd på den. Det må jo være Vesla det, tenker jeg. Halsbånd har den også nå. Julle står det, klart og tydelig. Men er det din katt? Hvorfor har du kaldt han Julle da?»
Erle rødmet og klappet katter forsiktig. Hun hadde ikke lyst til å svare på det siste spørsmålet og løftet katten opp til seg. «Lille Julle!» hvisket hun. Katten våknet opp og vred på seg. På et blunk var den ute av armene hennes og på vei ned mot gården. Erle ropte etter den, men den bare fortsatte.
Fortsetter…